Tinnitus er ikke som annen lyd i hjernen?

Forskning.no skrev for en ukes tid siden en artikkel der de fortalte at “Forskerne fant at virkelig lyd og tinnitus så helt forskjellige ut inne i pasientens hjerne.

Artikkelen ble spredt vidt omkring, b.l. av VG. Siden temaet var interessant gjorde også HLF sitt til å spre artikkelen. Faktisk bet jeg på agnet selv. Jeg trodde forskerne faktisk hadde målt hva som skjer i hjernen når den hører en utvendig lyd som ligner på den innvendige tinnitusen. Og sammenlignet med hva som skjer når den hører den virkelige tinnitusen.

Seriøs?

Men det som plaget meg, var at journalistens artikkel aldri nevnte problemstillingen knyttet til graden av plagsomhet som pasienten opplevde av sin egen tinnituslyd, og heller ikke graden av plagsomhet som pasienten opplevde av den utvendige tinnituslignende lyden.


Annonse: The TRT book by Henry, Trune, Robb, Jastreboff. Get it from Amazon UK or Amazon USA


Dessuten var artikkelen utrolig kort og diffus i sin beskrivelse av hva som foregikk i hjernen. Og den manglet mye av det BBC’s journalist skrev om forskernes undersøkelse.

Jeg endte dermed opp med å skrive en satirisk parodi på artikkelen.

Forskernes rapport

Etter hvert fikk jeg tid til å lese forskernes originale rapport. Den var ikke lett å lese! Språket var innfløkt, det krydde av faguttrykk og det var svært vanskelig å følge tankerekkene. Et øyeblikk stusset jeg på om dette var en tulle-rapport som egentlig bare var nonsens. Det er jo etterhvert noen slike.

Imidlertid forsto jeg raskt at forskerne hadde brukt et prinsipp kalt “residual inhibition“, og at de aldri hadde gjort målinger mens pasienten hørte på en utvendig tinnituslignende lyd. Dette rimte godt med hva BBC’s artikkel fortalte. Men journalisten hos forskning.no hadde altså misforstått.

Faktaklemma

Kanskje var det kombinasjonen av fort i svingene og intrikat ordlegging i forskningsrapporten som resulterte i faktafeil. Kanskje var det noe annet. Uansett; artikkelen stemte ikke med forskernes rapport.

Forskning.no’s artikkel gir inntrykk av at forskerne sammenlignet hjerneaktiviteten under påvirkning av en utvendig tinnituslignende lyd og under påvirkning av den ekte innvendige tinnituslyden. Bl.a. skrives det at “Forskerne fant at virkelig lyd og tinnitus så helt forskjellige ut inne i pasientens hjerne.” og “Forskerne samarbeidet også med pasienten om å finne en lyd som var likest mulig øresusen som han opplevde. Dette ble gjort for å ha et sammenligningsgrunnlag. Da de spilte av lyden, målte forskerne bare aktiviteten de forventet, i et lite område av hørselssenteret.

Imidlertid utførte forskerne ikke hjernemålinger mens de avspilte en tinnituslignende lyd. For de spilte aldri av noen tinnituslignende lyd.

Hørbar kontra ikke-hørbar

Derimot avspilte de en kraftig lyd av typen “hvit støy” gjennom 30 sekunder. Formålet med denne lyden var å stilne tinnitus mest mulig i de påfølgende sekundene. Dette kalles “residual inhibition” (gjenværende hemming). Etter at den avspilte lyden hadde opphørt, utførte de målinger av hjernen i 30 sekunder samtidig som forsøkspersonen rapporterte om styrken på sin tinnituslyd.

De sammenlignet altså hjerneaktiviteten under fravær (eller betydelig redusert styrke) av tinnitus og under tilstedeværelse av tinnitus. Dette er i grunnen vesensforskjellig fra hva forskning.no beskriver. Og det blir vel ikke riktig å konkludere med at hjernen aktiveres annerledes av tinnitus enn den aktiveres av en tinnituslignende lyd all den tid forskerne ikke har undersøkt sistnevnte alternativ.

Hvordan reagerte hjernen?

Hoveddelen forskningsrapporten handler hvilke ulike deler av hjernen som blir aktivert – og på hvilken måte de blir det. Jeg må innrømme at forskerne her ordlegger seg svært så innfløkt og at jeg mangler faglige forutsetninger for å klare å henge med. Muligens følte forsknin.no’s journalist det på samme måte, for han velgte å bare si at den hjerneaktiviteten som blir forbundet med tinnitus, “strakk seg mye lengre enn begrensede områder av hørselssenteret i hjernen. Aktiviteten strakk seg over hele hørselssenteret, samt store deler av tinninglappen, isselappen og flere andre deler av hjernen.

Er det så nøye?

Det spiller kanskje ikke noen stor rolle om forskerne sammenlignet med fravær av tinnitus eller om de sammenlignet med en utvendig tinnituslignende lyd. Deres hensikt var jo å vise at en ekte tinnituslyd aktiverer overraskende store deler av hjernen.

Personlig synes jeg det er ganske vesentlig at journalister formidler forholdsvis korrekt hva forskere rapporterer. Og at de ikke hopper lett som en antilope over betydelige deler av rapportene.