Forfattere: Gro Anita Aa. Moen (audiopedagogmoen.no) og Anne Kristine Grønsund (vestfoldhorsel.no).

( Publisert 2017-03-29 )

De av oss som har erfaring med autismespekterforstyrrelse (ASF), kan kjenne igjen de utfordringene og sterke reaksjonene denne gruppen kan ha mot bestemte lyder og bestemte lydnivå. Et raskt bildesøk på google på ordet ”autism”, førte til flere bilder av barn som holder hendene sine foran ørene. I filmverden når en av karakterene har autisme, er det også gjerne en scene eller to hvor den voksne eller barnet holder hendene sine foran ørene for å stenge ute påtrengende lyd. Et barn som holder hendene foran ørene, har blitt et kjent visuelt bilde som kan representere en del av autismespekterforstyrrelsen.

Mennesker med ASF er en sammensatt gruppe som deler mange av de samme utfordringene. De siste årene har det vært et stadig større fokus på fordeler mennesker med autisme kan ha i forhold til mennesker uten en autismespekterforstyrrelse. Dette er et fokus forfatterne av denne artikkelen ønsker velkommen, for vi er alle mennesker med utfordringer og fordeler. Vi tror både enkeltmennesker og samfunn er best tjent med nettopp å både anerkjenne fordelene, bygge på dem og å avhjelpe utfordringer. Det at denne artikkelen fokuserer på utfordringer mennesker med ASF kan ha knyttet til lydoppfatning, betyr ikke at artikkelforfatterne ikke anerkjenner de fordelene de samme menneskene kan ha på grunn av sin autismespekterforstyrrelse. For det gjør vi. Vi er bevisste på at menneskers læringsmuligheter handler like mye om hvordan omgivelsene og opplæringsarenaene legger til rette for individuelle læringsstiler, som barnets definerte læringsmuligheter.

Vårt utgangspunkt for å skrive denne artikkelen, er at vi begge er mødre til barn med autismespekterforstyrrelse som også strever med lyd og prosessering av lyd. I tillegg er vi begge audiopedagoger, med spisskompetanse på nedsatt lydtoleranse og behandling av dette. Vi opplever en utbredt holdning til at skjerming med hørselsvern, mot lyder og støy som ikke er på et beskyttelse-krevende lydnivå, er bra for barn og voksne med autisme. Dette stiller vi oss kritiske til. Det kan være hensiktsmessig for noen å bruke hørselsvern kortvarig i enkelte situasjoner, for å få den nødvendige skjermingen de trenger for å kunne håndtere en vanskelig situasjon. Men hørselsvern bør brukes med forsiktighet. Vi ønsker med denne artikkelen å gi kunnskap om at slik beskyttelse av ørene kan føre til en økt sensitivisering, Slik at man ikke bruker hørselsvern mot vanlige hverdagslyder ukritisk.

Autismespekterforstyrrelse

Autismespekterforstyrrelse (ASF) er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse som i ICD-10 (International Classification of Disorders) omfatter bl.a. barneautisme, disintegrativ forstyrrelse, aspergers syndrom, atypisk autisme og uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (finnkode.ehelse.no). Forekomsten og alvorlighetsgraden av de ulike utfordringene varierer veldig, og det er store individuelle forskjeller fra person til person. Forskning viser at autisme er en forstyrrelse i hjernen, som gjør at kommunikasjon og samspill med andre er vanskeligere og hemmer individets læringsmuligheter. Man finner kvalitative avvik i gjensidig sosialt samspill og kommunikasjonsmønstre, stereotyp repeterende atferd og begrensede interesser. De har vansker med det sosiale samspillet, de bruker mindre oppmerksomhet ovenfor andre mennesker enn for objekter, og noen mangler også språk (Øzerk & Øzerk, 2013; Autismeforeningen.no, 2017). Denne forstyrrelsen finnes i flere deler av hjernen og hørselssenteret er ikke unntatt (Danesh & Kaf, 2015).

Hørsel

Hørselen vår er fra et evolusjonsperspektiv viktig for vår overlevelse. Hørselen forteller oss om våre omgivelser og kan varsle oss om en potensiell fare eller trussel. Dette gir oss muligheten til å reagere og handle på den potensielle trusselen. Hørselen vår er også en viktig sosial sans, som påvirker vår mulighet for å delta i det talespråklige sosiale samspillet. Via hørselen får vi tilgang til, og mulighet til å utvikle, talespråket som vi kan bruke til å kommunisere med andre mennesker. Ørene våre er ikke direkte koblet med opplevelsen av lyd. Vi hører ikke med ørene våre. Lyden blir transportert via øret vårt, gjennom mellomøret og det indre øret. I det indre øret blir lyden omdannet til elektriske nerveimpulser, som videresendes via hørselsnerven, til hjernestammen og videre opp til hjernens primære hørselssenter – auditoriske cortex, eller hørecortex som det også kalles. Hørecortex er endestasjonen. Det er først når lydmønstrene når hørecortex at vi bevisst oppfatter lyden. De kodede elektriske nerveimpulsene fra det indre øret og hørselsnerven, blir bearbeidet flere steder i hjernen på sin vei opp til en bevisst oppfattelse i hørecortex. En av de viktigste oppgavene til det sentrale hørselsnettverket, hvor lyder blir bearbeidet, er å skille viktig lyd fra uviktig lyd. En lyd kan være veldig svak i omgivelsene, men ha en viktig mening og dermed bli forsterket i det sentrale hørselsnettverket i hjernen. Det sentrale hørselsnettverket kan forsterke og dempe innkommende lyd, etter dens betydning eller viktighet. Bare tenk på hvor mye lettere du hører ditt eget navn, enn andre ord, som sies gjennom et surr av mange stemmer. Hvor vâr en mor og far kan være på de svake lydsignalene fra babyen sin om natten.

Alle mennesker kan få ulike utfordringer med hørselen, medfødt eller ervervet på et senere tidspunkt i livet. Barn og voksne med ASF er ikke unntatt og kan ha ulike utfordringer med hørselen som befolkningen for øvrig. Noen undersøkelser har derimot funnet en høyere prevalens av nedsatt hørsel hos mennesker med ASF. En studie foretatt ved Gallaudet Research Institute fant at 1 av 59 barn med nedsatt hørsel også oppfylte de diagnostiske kriteriene for autisme, mot 1 av 88 av normalt hørende barn (lest:Danesh et.al., 2015). Rosenhall (1999) fant i sin undersøkelse at av 199 deltakere med autisme, hadde 7,9% et mildt til moderat hørselstap og 3,5% et alvorlig hørselstap (lest:Danesh et.al., 2015). Det er i tillegg funnet en høyere forekomst av tinnitus hos barn med autisme. Videre har de oftere problemer med å skille ut tale i støy, er uoppmerksomme mot verbal stimuli, har oftere selektiv auditorisk oppmerksomhet, problemer med å tolerere støyede omgivelser og sterke reaksjoner mot høy lyd (Aazh & Moore & Prasher, 2011; Danesh et.al., 2015; Danesh & Kaf, 2015; Lau, 2012). Det er også funnet en høyere prevalens av nedsatt lydtoleranse hos barn med autisme enn den øvrige befolkningen. Prevalensen hos den gjennomsnittlige lytter antas å være mellom 7 – 23% hos den voksne befolkningen, mens den er antatt å være mellom 12 – 27% hos barn. Hos barn med autisme antas prevalensen å være 63% (lest: Aazh, et.al. 2011). Kanskje det ikke er rart at vi finner mange bilder på nettet av barn med autisme som holder seg foran ørene.

Nedsatt lydtoleranse

De fleste av oss har ulike preferanser når det gjelder ulike lyder og lydnivå, men disse lydene begrenser oss ikke i vårt daglige liv. Å leve med nedsatt lydtoleranse beskrives som å leve med en ekstra sensitiv hørsel, hvor lyd og lyder på et normalt lydnivå blir opplevd som overdrevent høyt. Vi har alle en terskel eller grense for når lyd oppleves som ubehagelig eller smertefullt, en terskel som er viktig for oss for å kunne beskytte oss mot fare og skadelig høy lyd. Hos mennesker med nedsatt lydtoleranse har denne mekanismen blitt forstyrret og de reagerer på et mye lavere lydnivå enn den alminnelige lytter, fordi de opplever lydene sterkere. Det å leve med nedsatt lydtoleranse kan ha en stor påvirkning på livet til den som er rammet. Det kan redusere deres mulighet til å delta på sosiale tilstelninger og andre daglige aktiviteter som skole, fritidsaktiviteter og jobb.

I faglitteraturen blir det brukt ulik terminologi for å beskrive nedsatt lydtoleranse. Blant annet hyperacusis, recruitment, hyperacousia, auditory hypertesia, dysacousis, auditory dysesthesia, odynacusis, auditory allodynia, phonophobia, increased noise sensitivity, collapsed tolerance level (lest:Jastreboff & Jastreboff, 2014). Tyler (et.al., 2014) foreslo alternative begrep for å beskrive nedsatt lydtoleranse, loudness hyperacusis, annoyance hyperacuis, fear hyperacusis og pain hyperacusis (lest: Mcferran, 2016).

I denne artikkelen benyttes nedsatt lydtoleranse som en samlebetegnelse, med underbegrep som hyperakusis, misofoni og fonofobi. Det kommer en kort beskrivelse av disse ulike underbegrepene.

– Hyperakusis

Hyperakusis er til stede når en person reagerer negativt på lyden på grunn av lydens fysiske karakteristikk, lydstyrken og dens toneområde (bass til diskant). Lydens betydning og i hvilken sammenheng lyden blir presentert, er ikke relevant. Hyperakusis er et resultat av en unormal forsterkning i hørselssystemet, som kan skje i både de perifere og de sentrale delene av hørselssystemet vårt. Dette systemet har en ”automatisk styrkekontroll”, som kan modifisere lyden som kommer inn. Denne modifiseringen kan foregå både i det indre øret og i det sentrale hørselsnettverket vårt. De ytre hårcellene som er en del av mekanismen i sneglehuset vårt, det indre øret, kan forsterke innkommende lyd med hele 60 dB. Videre modifisering av lydsignalet, forsterkning eller demping, kan også opptre i det sentrale hørselsnettverket i hjernen. Hos hyperakusis rammede fører disse mekanismene til for mye forsterkning. Lydene vil derfor medføre et fysisk ubehag hos en person med hyperakusis, mens samme lyd og lydnivå vil ikke medføre noen reaksjon hos den alminnelige lytter (Jastreboff & Jastreboff, 2015; Jastreboff & Hazell, 2004).

– Misofoni og Fonofobi

I motsetning til hyperakusis hvor de negative reaksjonene er avhengige av lydens fysiske karakteristikk, vil en person med misofoni reagere på en eller flere lyder på grunn av lydens bestemte mønster og lydens mening. Den fysiske karakteristikken, deriblant styrken, er av sekundær betydning (Jastreboff & Jastreboff, 2015). En person med misofoni har på grunn av forsterkende negative koblinger mellom hørselssystemet og det limbiske system(1), utviklet unormalt sterke reaksjoner i det autonome(2) og limbiske nervesystem (Jastreboff & Hazell, 2004). For eksempel kan en person med misofoni reagere kraftig på noen som spiser, men ikke reagere på andre sterkere lyder som musikk. Den negative reaksjonen skyldes ikke en unormal forsterkning av lyden, som ved hyperakusis, men en emosjonell komponent. Andre faktorer som personens tidligere opplevelser, erfaringer og vurderinger med lyden er avgjørende for utvikling av misofoni. Personen vil etter en ubevisst og ufrivillig læreprosess ha assosiert lyden med ubehag eller ha antagelser om at det å utsette seg for denne lyden kan være skadelig (Jastreboff & Jastreboff, 2015; Jastreboff & Jastreboff, 2014).

For å forstå dette kan det være nyttig å kjenne til forskning gjort av nobelprisvinner Ivan Pavlov. Han var en russisk fysiolog og forsker (1849-1936), som bl.a. forsket på hunders spyttproduksjon. Hans forsøk med hundene har gitt oss kunnskap om hvordan læring kan skje ubevisst under visse betingelser og sette i gang automatiske, ikke-viljestyrte reaksjoner i kroppen. I sitt forsøk begynte Pavlov og assistentene å ringe med en bjelle, rett før de ga hundene mat. I starten siklet hundene først når de fikk maten. Men etter en stund begynte de å sikle allerede når de hørte bjella, selv om det ikke ble servert mat. Hundene hadde lært å assosiere lyden av bjelle med mat. Resultatet ble økt spyttproduksjon som betinget respons på bjella (Eimot & Dalskleiv, 2015).

Når det gjelder misofoni, har det skjedd en tilsvarende læringsprosess mellom lydstimuliet og negativ erfaring, opplevelse eller vurdering hvor frykt, sinne, irritasjon eller ubehag er involvert. Disse erfaringene med de samtidige stimuliene, negativ opplevelse og lyd, aktiverer automatiske, ikke-viljestyrte stressreaksjoner i kroppen. Dette vil igjen forsterke den negative koblingen, og etter en tid vil denne stressreaksjonen skje kun på grunn av lyden alene. Tilsvarende slik hundene til Pavlov etter hvert fikk økt spyttproduksjon, som respons på lyden av bjella alene.

En sterkere variant av misofoni kalles fonofobi. Ved fonofobi er angst og frykt for lyd den dominerende reaksjonen (Jastreboff & Jastreboff, 2014; Jastreboff & Hazell, 2004).

(1) Limbisk system: Viktig for grunnleggende funksjoner knyttet til avgjørende evolusjonære drivkrefter; kamp, flukt, mat og seksualitet. Amygdala inngår i limbisk system og er viktig for emosjonelle reaksjoner og motivasjon. (Nordengen, 2016).

(2) Autonome nervesystem: helhetlig sett er hovedoppgaven å bidra til kroppens opprettholdelse av et relativt konstant indre miljø. Påvirkes bl.a. via forbindelser fra limbisk system. (Brodal, 2013).

Nedsatt lydtoleranse og autismespekterforstyrrelse (ASF)

Individer med autisme kan som nevnt tidligere ha en økt sensitivitet mot lyd. Denne hypersensitiviteten mot lyd hos individer med ASF er kompleks, siden det er andre system i hjernen som bidrar til den økte sensitiviseringen. Nedsatt lydtoleranse hos individer med autisme kan være et signal på utfordringer i det sentrale hørselsnettverket eller et tegn på forstyrrelse i det limbiske system (Danesh & Kaf, 2015). Danesh & Kaf (2015) forklarer denne sterke reaksjonen mot lyd som et resultat av forsinket modning i det limbiske system. Små barn kan bli skremt av en sterk lyd, mens samme lyd kan gi en mindre reaksjon hos eldre barn. Dette kan indikere at det har skjedd en normal modningsprosess i det limbiske system etter hvert som barnet blir eldre (lest: Danesh & Kaf, 2015).

Ved slik forsinket modning vil tilstedeværelse av hyperaktive reaksjoner i det limbiske system på grunn av lydstimuli, føre til at eldre barn reagerer mot lyd med redsel/frykt på samme måte som små babyer (Danesh & Kaf, 2015).

Det er flere kliniske tilstander som blir assosiert med nedsatt lydtoleranse, deriblant ASF. Nedsatt lydtoleranse i form av og som starter med hyperakusis, hvor reaksjonen skyldes intensiteten på lyden og hvilket toneområde lyden ligger i, kan bidra til utvikling av misofoni. Ved hyperakusis blir lydene av ulike årsaker unormalt forsterket i hørselsnettverket. Derfra er veien kort til en negativ kobling mot bestemte lyder, og videre en forsterket negativ reaksjon. På samme måte kan individer med ASF som har nedsatt lydtoleranse, forårsaket av en forsinket modning eller forstyrrelse i det limbiske system, ha resultert i at barnet har sterke negative reaksjoner mot bestemte lyder. Disse sterke reaksjonene kan føre til at barnet skjermes for lyd, noe som kan bidra til å gjøre hørselssystemet enda mer sensitivt mot lyd og en hyperakusis tilstand kan utvikles. Det blir en ond sirkel som stadig forsterkes.

Hvordan håndtere nedsatt lydtoleranse?

Det er forskjellige plagegrader av nedsatt lydtoleranse og ikke alle har behov for veiledning og behandling. Hvis den nedsatte lydtoleransen skaper store eller økende utfordringer i hverdagen, bør en søke profesjonell hjelp og bistand hos fagpersoner som har kompetanse på nedsatt lydtoleranse.

Videre er det viktig med riktig diagnose for å kunne tilpasse rett behandling. Selv om reaksjonene mot lyd er lik, kan årsaken skyldes ulike utfordringer i øret og det sentrale hørselsnettverket. Man benytter seg av ulike metoder for å behandle de forskjellige diagnosene (Jastreboff & Jastreboff, 2014).

Mange med nedsatt lydtoleranse bruker ørepropper for å stenge ute lyder som oppleves påtrengende. Bruk av ørepropper for å redusere dagligdagse sosiale lyder, er ikke en hensiktsmessig metode. Bruk av ørepropper og hørselsvern gjør både øret og det sentrale hørselsnettverket mer sensitivt. Denne økte sensitiviseringen bidrar videre til å vedlikeholde og forsterke den negative koblingen mot lyd. Hørselsvern og ørepropper bør kun brukes når støyforskrifter i henhold til helse og sikkerhet anbefaler det (Aazh, et.al., 2011).

Desensitivisering av hørselssystemet er en metode som kan benyttes for å øke toleransegrensen for lyd. Lydterapi, eksempelvis ved hjelp av bærbare og stasjonere lydgeneratorer, sammen med habitueringsterapi og rådgivning, kan bidra til å øke toleransegrensen for lyd (Danesh et.al., 2015; Jastreboff & Hazell, 2004). De som har nedsatt lydtoleranse som skyldes forstyrrelser i det limbiske system, misofoni, vil kunne ha nytte av spesifikk trening for lyd-desensitivisering. En annen metode er å spørre pasienten selv eller foreldre, om de kan utarbeide en liste med lyder som er mer plagsomme enn andre. Mange av disse lydene kan bli lastet ned som lydfiler på smarttelefoner, iPod og lignende. Pasienten bør da lytte på disse lydene på et lavt nivå, femten til tyve minutter hver dag. Etter hvert øker man lydvolumet gradvis en gang i uken. Dette har vist seg å være en effektiv metode for å øke lydtoleransen hos individer med autisme. Spesifikk forklaring i hvordan hørselssystemet virker, beskrivelse av de ulike tilstandene, direkte rådgivning og kognitiv atferdsterapi vil også kunne bidra i en prosess mot bedring (Danesh et.al, 2015; Danesh & Kaf, 2015).

Barn med ASF kan streve med å skille ut tale i områder hvor det er mye bakgrunnsstøy og kan derfor ha problemer med å holde konsentrasjonen, for eksempel i klasserommet (Rance et.al., 2014). Et tiltak kan da være FM-system(3) som forbedrer taleoppfattelse i støy. Schafer et.al. (2012) fant at bruk av FM-system viste signifikant forbedring i taleoppfattelse i støyfylte miljø, hos barn med ASF. Rance et.al. (2014) fant også at vedvarende bruk av FM-system forsterket barnets mulighet til å oppfatte tale i støy. Videre konkluderte de med at bruk av FM-system også viste seg å fremme sosial interaksjon og bedret læringsutbyttet hos barn med ASF .

Det er viktig å unngå unødvendig bruk av hørselsvern. Spesielt viktig er dette i lydmiljø som i utgangspunktet ikke er spesielt høyt (Aazh et.al., 2011; Danesh & Kaf, 2015). At personer med nedsatt lydtoleranse har overbeskyttet ørene med hørselsvern er ikke uvanlig (Westcott, 2016). Westcott (2016) skriver videre at hørselsvern bør begrenses til situasjoner som ellers ville blitt unngått, for å legge til rette for håndtering av situasjonen. Når situasjonen har blitt håndterbar, bør en gradvis redusere bruken av hørselsvern.

(3) FM-system: Et trådløst system som er laget med tanke på å lettere forstå og oppfatte tale på avstand og i støyede omgivelser. Noen FM-system ”samarbeider med hørapparat, mens andre er laget for de med normal hørsel (phonak.com, 2010).

Oppsummering og avslutning

Artikkelforfatterne har prøvd å redegjøre for hvordan nedsatt lydtoleranse kan utvikles, vedlikeholdes og behandles. Motivasjonen vår for å skrive denne artikkelen, er at vi ser en utbredt holdning til at hørselsvern er bra for individer med autisme. Vi har forståelse for bruken, siden det kan oppleves som en god strategi i øyeblikket, både for barn og foreldre. Hverdagen når man har autisme og kanskje utfordringer knyttet til prosessering av flere sansestimuli enn bare lyd, kan være svært krevende og kompleks. Ved en massiv stressaktivering i hjernens nervesystem, kan det for noen være hensiktsmessig og nødvendig å beskytte ørene sine. Dette er kanskje nødvendig for at individet i det hele tatt skal kunne håndtere selve situasjonen. Men det er viktig å passe på at man ikke ukritisk overbeskytter ørene sine, og kun gjør det i kort tid av gangen. Overbeskyttelse av ørene kan føre til at individet oppfatter lyd som stadig sterkere og mer ubehagelig.

Like viktig er det selvsagt å informere om at slik det kan skje en sensitivisering i hørselsbanene (hyperakusis), kan det også skje en desensitivisering. Ved hjelp av lydterapi kan hørselssystemet desensitiviseres og dempe lydsignalene den tidligere har forsterket. En vellykket behandling resulterer i at individet ikke lenger opplever lydene som unormalt høye og lydnivået blir normalisert.

Dersom den nedsatte lydtoleransen skyldes en negativ emosjonell kobling mot lyd (misofoni, fonofobi), retter behandlingen seg inn på å svekke etablerte uhensiktsmessige nervekoblinger. Dette gjøres samtidig som terapien legger til rette for dannelse av nye hensiktsmessige nervekoblinger. En vellykket terapi innebærer at lyden ikke lenger aktiverer stress, og dermed heller ikke oppleves ubehagelig fordi hjernens nervenettverk har dempet lydsignalet på sin vei mot hørecortex.

Å leve med autisme innebærer å leve med mange og komplekse utfordringer i et samfunn, som ikke har god nok kunnskap og forståelse for utfordringene denne gruppen lever med. Vårt håp er at vi med tiden vil få økt kunnskap om utfordringene og hvordan de kan avhjelpes, både med hensyn til tilrettelegging og behandling for de som ønsker det. Videre håper vi at vi med denne artikkelen, har bidratt til å spre kunnskap om hvordan vi kan hjelpe barn og voksne med autisme som strever med nedsatt lydtoleranse.

—

Bibliografi

Aazh, H. & Moore, B. & Deepak, P. (2011). Providing support to school children with hyperacusis. British Journal of School Nursing, vol 6, (4), 174-178.

Autismeforeningen.no, (2017). AUTISMESPEKTERET – EN KORT INNFØRING. Hentet fra https://autismeforeningen.no/wp-content/uploads/2022/04/autismespekteret_a5.pdf (20.november 2016).

Brodal, P. (2013). Sentralnervesystemet. Oslo: Universitetsforlaget.

Danesh, A.A. & Kaf, W. (2015). Putting Research into Practice for Autism Spectrum Disorder. The Hearing Journal, Vol 68, (1), 26-30.

Danesh, A.A. & Kaf, W.A. & Abdelhakiem, M.K. & Danesh, D. & Scott, J. (2015). Auditory Manifestations and Intervention in Children with Autism Spectrum Disorders. Hentet fra https://austinpublishinggroup.com/autism/fulltext/autism-v1-id1005.pdf (24. September, 2016).

Eimot, K. & Dalskleiv, M. (2015). En klassisk studie av læring. Tilgjengelig fra https://psykologisk.no/2015/09/en-klassisk-studie-av-laering/ (20.februar 2017).

Finnkode.ehelse.no, (2017). ICD-10. Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer. Hentet fra https://finnkode.ehelse.no/#icd10/0/0/0/2599546.

Jastreboff, P.J. & Hazel, J.W.P. (2004). Tinnitus Retraining Therapy. Implementing the Neurophysiological Model. Cambridge, IK: Cambridge University Press.

Jastreboff, P.J. & Jastreboff, M.M. (2015) Tinnitus and Decreased Sound Tolerance I: ? Otology and Neurotology. s.391-405.

Jastreboff, P.J. & Jastreboff, M.M. (2014). Treatment for Decreased Sound Tolerance (Hyperacusis and Misophonia). Seminars in Hearing. Vol.35. (2). 105-120.

Lau, C.A. 2012. Audiology Must Take its Rightful Place on the Autism Team. The Hearing Journal. Vol 65. (2). 18 -20.

Mcferran, D. (2016), Misophonia and Phonophobia. . I: D.M. Baguley & M. Fagelson, (Red). TINNITUS. Clinical and Research Perspectives. s.245-259. San Diego: Plural Publishing.

Nordengen, K. (2016). Hjernen er stjernen. Ditt eneste uerstattelige organ. Oslo: Kagge forlag AS.

Phonak.com (2010). Children Hear Better with FM. A starter guide for parents and teachers. Hentet fra www.phonak.com/content/dam/phonak/b2b/C_M_tools/FM/Children-Hear-Better-with-FM.pdf (24. Februar 2017).

Rance, F. & Saunders, K. & Carew, P. & Johansson, M. & Tan, J. (2014). The Use of Listening to Ameliorate Auditory Deficit in Children with Autism. THE JOURNAL OF PEDIATRICS. Vol 164 (2). 352-357.

Schafer, E.C. & Mathews, L. & Metha, S. & Hill, M. & Munoz, A. & Bishop, R. & Moloney, M. (2012). Personal FM systems for children with autism spectrum disorders (ASD) and/or attention-deficit hyperactivity disorder (ADHD): An initial investigation. Hentet fra https://www.researchgate.net/publication/232811709_Personal_FM_systems_for_children_with_autism_spectrum_disorders_ASD_andor_attention-deficit_hyperactivity_disorder_ADHD_An_initial_investigation.

Westcott, M, (2016). Middle Ear Myoclonus and Tonic Tensor Tympani Syndrome. I: D.M. Baguley & M. Fagelson, (Red). TINNITUS. Clinical and Research Perspectives. s.145-162. San Diego: Plural Publishing.

Øzerk, M. & Øzerk, K. (2013). AUTISME OG PEDAGOGIKK. Teoretiske og pedagogisk-metodiske tilnærminger til arbeid med barn med autisme-spekter-forstyrrelser. Oslo: CAPPELEN DAMM AS.

–

Copyright 2017, Gro Anita Aa. Moen (audiopedagogmoen.no) og Anne Kristine Grønsund (vestfoldhorsel.no).