Oppdatert 14.09.2019.

Dokumentering / bevis

Når man skal anbefale en behandlings­metode, ønsker man å være rimelig sikker på at den faktisk fungerer for mange og ikke bare for en og annen. Derfor forsøker man å teste om behandlingen fungerer på folk. Dessverre er det ikke godt nok å bare spørre pasientene om de ble bedre etter behandlingen. Mange andre ting enn selve behandlings­metoden kan påvirke resultatene.

Testing av medisiner

La oss først se hvordan legemidler testes. For å være mest mulig sikker på at resultatene kommer av legemiddelet, og ikke av noe annet, bør man teste på en betryggende måte. Derfor sammen­ligner man vanligvis virkningen av den ekte medisinen med virkningen av en «narre-medisin» eller «liksom-medisin». Dette er ingen virksom medisin, og den kalles placebo. Å sammenligne pasienter som får ekte medisin, med pasienter som får placebo, kalles en placebo-kontrollert studie. Placebo fordi noen pasienter får narre-medisin, og kontrollert fordi man sammenligner med noen som ikke får den ekte medisinen.

Vi vet at pasientenes mentale innstilling ofte har stor innvirkning på resultatet av en behandling. Det handler om forventninger og tro. Pasienter som vet at de får placebo, vil ikke ha noen tro på bedring. Pasienter som vet at de får ekte medisin, vil forvente bedring, og mange av dem bli bedre av den grunn. Det er altså meningsløst å gjøre en placebo-kontrollert studie hvis pasientene hvet om de får ekte medisin eller narremedisin.

For å bøte på dette, sørger man for at pasientene ikke vet om de får ekte medisin eller placebo. Dette kaller vi en blind studie. Nå vil ikke den ekte medisinen få fordelen av at pasientene forventer en virkning. Og placeboen vil ikke få ulempen av at pasientene ikke forventer en virkning.

Men helt fornøyd er ikke forskerne ennå. De vet at legene som deler ut medisinen har ganske stor innflytelse på resultatet av­hengig av om de er optimistiske eller pessimistiske. En lege som snakker varmt og overbevisende om en medisin, vil påvirke pasienten til å være positivt innstilt til at medisinen vil gi bedring. En lege som viser at han/hun ikke har noe tro på medisinen, vil påvirke pasienten til å være negativt innstilt til at medisinen kan ha noen virkning. Siden legens holdning overfor pasienten lett kan påvirkes av at legen vet hva som er placebo og hva som er ekte medisin, er det best at heller ikke legen vet hva pasienten får. Dette kalles en dobbel-blind studie.

Hvis de sykeste pasientene får ekte medisin og de friskeste placebo, vil resultatene trolig bli annerledes enn hvis de fikk omvendt. Derfor er det smart å sørge for at det er helt tilfeldig hvilke pasienter som får hva. Dette kalles randomisert studie.

Når det gjelder testing av legemidler, er det altså tryggest å bruke en randomisert placebo-kontrollert dobbel-blind testmetode. Da er sjansene gode for at man ser hva en medisin faktisk duger til, og ikke blir lurt av psykologiske effekter.

Testing av behandlere (terapeuter)

En randomisert dobbel-blind placebo-kontrollert test er vanligvis lett å gjøre når man skal sjekke virkningen av medikamenter (piller og medisiner). Verre blir det når man vil teste virkningen av en behandlings­metode som bygger på samtale og rådgivning eller spesielle øvelser og teknikker. TRT, kognitiv terapi, avspenning osv. er i denne kategorien. Hvorfor er dette verre?

• Blind: Det er veldig lett for pasientene å se forskjell på ekte behandling (for eksempel TRT) og den det sammenlignes med (for eksempel akupunktur eller venteliste). Dette kan sterkt medvirke til at pasienten føler seg bedre av den ekte behandlingen fordi de regner det som sikrere at den har en eller annen virkning.
• Dobbel-blind: Behandlerne vet hvilken behandling de gir. Dette er umulig å skjule. Hvis de som gir ekte behandling (for eksempel TRT), oppfører seg veldig optimistisk, og de som gir kontroll­behandling (for eksempel akupunktur), oppfører seg veldig pessimistisk, blir resultatene sannsynligvis tydelig påvirket av dette. Behandlerens innstilling smitter over på pasienten og kan sterkt medvirke til at pasienten føler seg bedre eller dårligere etter behandlingen. Legetidsskriftet har en artikkel som berører dette.
• Placebo: Selv om man kan finne en behandlings­metode som ikke har noen virkning (for eksempel det å stå på venteliste) og dermed kan fungere som placebo, er det ikke store nytten i dette. Placebo har jo liten nytte når man ikke kan bruke blind eller dobbel-blind studie.

Disse 3 forholdene gjør det så godt som umulig å legge frem skikkelige beviser for hvor godt TRT, kognitiv terapi, avspenning og andre terapeut-behandlinger fungerer.

Konklusjon

I praksis viser det seg da også at terapeuter som er ekte opptatt av at du skal få det bedre, ofte har betydelig større suksess enn andre behandlere. Ofte sies det at behandlerens evne til å ha medfølelse med pasientene og vilje til å hjelpe dem, er det aller viktigste for et godt resultat. Ha derfor fokus på at behandleren virker seriøst opptatt av deg og dine plager.

Stein Thomassen, 2011