Hyperakusis – feilaktig varsling av skade?

Denne artikkelen bygger på en engelsk artikkel av Tracey Pollard. Hun er tilknyttet et biomedisinsk forskningsteam hos Action on Hearing Loss, Storbritannias forening for hørselshemmede og døve. Tracey bruker ordet hyperakusis i en vidtfavnende forstand. Hun bruker det som felles betegnelse på de ellers litt snevrere definerte begrepene hyperakusis (ubehag knyttet til lydens styrke), fonofobi (frykt for bestemte lyder eller lydstyrker) og misofoni (sterk misliking av bestemte lyder eller lydstyrker). Hun publiserte sin artikkel 1. desember 2015 i Action on Hearing Loss sin gjesteblogg.

Økt følsomhet og aversjon mot lyd

Hyperakusis er økt følsomhet og aversjon for lyder som ikke er normalt anses å være ubehagelig kraftige. Vi har dårlig kunnskap om virkemåten til denne tilstanden. Ny forskning har avdekket hva som kanskje kan være en underliggende årsak.

Folk med hyperakusis forteller ofte at de synes det er problematisk med bjeffende hunder, støyende maskiner og plutselige høyfrekvente (lyse) lyder som f.eks. sirener.


Annonse: Jastreboff and Hazell’s TRT book. Get it from Amazon UK or Amazon USA


Man tror at nesten en fjerdedel av oss kan ha hyperakusis til en viss grad, alt fra ganske mildt ubehag til følelsen av smerte. Tilstanden kan forårsake angst og få mennesker til å unngå støyende situasjoner. I noen tilfeller ser vi at folk blir sosialt isolert. Hyperakusis kan opptre hos normalhørende, men som oftest (og kanskje noe uventet) opptrer tilstanden hos personer med nedsatt hørsel.Vi ser også at ca 8 av 10 personer som har tinnitus, også har hyperakusis.

Vi vet lite om hvorfor hyperakusis oppstår. Dette gjør det vanskelig å gi behandling som fungerer. I våre dager benyttes hovedsakelig lydterapi og rådgivning.

Hva kan være årsaken til hyperakusis?

Det er en rekke mulige årsaker til hyperakusis.

En er at tilstanden er knyttet til nedsatt hørsel. Man tenker sag da at hjernen skrur opp lyden for mye for å kompensere for hørselsnedsettelsen. Imidlertid har en del mennesker med hyperacusis ellers normal hørsel. Dette tyder på at det er mer komplisert enn som så.

Hyperakusis er koblet til flere medisinske tilstander, inkludert migrene, borreliose og meniere. Tilstanden er også knyttet til tidligere øreskader, f.eks. kroniske øreinfeksjoner, øreoperasjoner, hodeskader eller skader av for kraftige lyder. Muligens kan en mer skjult form for hørselsskade også være involvert.

Det er blitt antydet at det kanskje kan være skade på de deler av hørselsystemet som “balanserer” lydene vi hører (forsterking av svake lyder og demping av kraftige), noe som muligens kunne føre til hyperakusis. Eller kanskje problemet ligger i feil bearbeiding av lyder som hjernen mottar, noe som kanskje kunne føre til at den blir mer følsom.

En forskergruppe ved Johns Hopkins University i Baltimore i USA har undersøkt et annet system i det indre øret. Resultatene kan gi en pekepinn på hva som foregår ved hyperakusis. De har studert en bestemte type nervecelle i det indre øret. Nervene i det indre øret danner et komplisert nettverk med hårcellene for at øret og hjernen skal kunne kommunisere med hverandre.

Nerveceller som tillater øret og hjernen å kommunisere

Det finnes to typer hårceller i det indre øret. De indre hårcellene er de egentlige “lyd-signaliserende” cellene. De innsamler informasjon om lyd og videresender informasjonen via nerveceller til hjernen. Hver indre hårcelle jobber sammen med 3 ytre hårceller. De indre hårcellene oppfører seg som mikrofoner. De forsterker lyder når det er stille, og de fokuserer oppmerksomheten på viktige lyder når det er mye bakgrunnsstøy. De kan også ‘slås av’ hvis lydnivået er for kraftig.

Det er to hovedtyper av nerver i det indre øret – de som frakter informasjon til hjernen, også kalt afferente, og de som frakter informasjon fra hjernen, også kalt efferente. De fleste afferente nerver (ca 95% av dem) sammenkobler en indre hårcelle med hjernen – dette er nerver som frakter lyd-informasjon. De fleste efferente nerver er koblet til ytre hårceller, og gjør at hjernen kan styre om de skal forsterke eller dempe lyder og om de skal løfte fram bestemte lyder i forhold til andre.

Men hva med de 5% afferente nervene som ikke forbinder indre hårceller med hjernen? De kobler seg til ytre hårceller – ikke bare én eller to men mange av dem. Disse nervecellene reagerer ganske overraskende ikke på lyd. Men det er tydelig at de sender informasjon av noe slag til hjernen. Dessuten er det en annen interessant og uvanlig funksjon hos disse cellene. De skades ikke av kraftig lyd. Til og med ikke når de ytre hårcellene som de er koblet til, skades.

Hva gjør disse nervecellene?

Gruppen fra Johns Hopkins studerte disse cellene nøyere. De la merke til at de er svært lik hudens nerveceller som gir beskjed til hjernen om smerte og dermed opptrer som en skade-følere. De undersøkte om nervecellene i øret muligens gjorde noe lignende.

Forskerne så de at de ytre hårcellene fra seg et kjemisk stoff kalt ATP når de ble skadet. Forskerne viste også at nervecellene de studerte sendte flere signaler i nærvær av ATP. ATP økte nervenes signal-fyring ved å lukke bestemte proteinkanaler i nervecelle-membranen. Når cellemembranen er åpen, tillater den kalium-ioner å trenge gjennom membranen. Under normale omstendigheter cellemembranene åpne og gjør nervene mindre fyringsvillige. Når ATP lukker disse kanalene, blir nervene mer ivrige på å reagere på skader.

Dette kan bety at disse nervecellene er det indre ørets smerte-sensorer. De signaliserer til hjernen når det indre øret er utsatt for lyder som er kraftige nok til å skade de ytre hårcellene, slik at hjernen kan sette i gang beskyttende tiltak.

Hvordan kan disse nerveceller være involvert i hyperakusis?

Men hvis dette er tilfelle, hvordan henger det sammen med hyperakusi? Forskerne tror at hvis disse nervecellene blir overdrevent følsomme, kan de begynne å sende “smerte”-signaler til hjernen når de ikke burde. Dette kan føre til at noen føler smerte eller ubehag ved lydnivåer som ikke burde være ubehagelig

Noe lignende er antatt å skje hos mennesker som lider av kronisk smerte. Som følge av skade på smerte-registrerende nerver, føler folk smerte når det ikke finnes noen faktiske årsak.

I begge tilfeller kan blokkering av den feilaktige aktiviteten til disse nervene redusere symptomene. Det finnes kjemikalier som kan åpne kalium-kanalene som ATP lukker (og forskerne viste at et slikt kjemisk stoff dempet virkningen av ATP på disse nervecellene i øret).

Hvis forskerne har rett og denne prosessen er involvert i hyperakusis, så er det muligheter for at lignende stoffer kunne bli utviklet for å behandle tilstanden.

Forskerne fortsetter å studere disse cellene og deres mulig rolle i forbindelse med hyperakusis. Arbeidet deres vil forhåpentligvis en dag føre til en virksom behandling.

Finn ut mer

Forskernes rapport ble publisert denne måneden i tidsskriftet Proceedings of the National Academy av Sciences USA. Sammendraget er tilgjengelig gjennom tidsskriftets nettsted.

Du kan finne ut mer om forskningen Action on Hearing Loss finansierer i vår seksjon biomedisinsk forskning. Hvis du er interessert i å finne ut mer om vår forskning, kan du registrere deg for å motta vårt Soundbite e-nyhetsbrev. Det er en månedlig epost fylt med de siste nyhetene om hørsels- og tinnitusforskning.

Norsk oversettelse: Stein Thomassen, 2015

Hvis du synes det er flott at slik forskning gjøres, ønsker du muligens å donere til Action on Hearing Loss.