Roman med lydoverfølsom for 160 år siden

I 1860 ble det skrevet en bok hvor en av karakterene er lydoverfølsom. I et av kapitlene forteller Mr. Hartright om sitt møte med den lydoverfølsomme godseieren Mr. Fairlie. Som kjent finnes det forskjellige varianter av lydoverfølsomhet, og ting kan arte seg ganske ulikt fra person til person.

Her følger en forkortet versjon av kapittel 7 i Wilkie Collins bok The Woman in White.

Mr. Hartright forteller.

Jeg befant meg i et stort, luftig rom, med fantastiske utskjæringer i taket, og med et teppe over gulvet, så tykt og mykt at det føltes som hauger av fløyel under føttene mine.

Rommets vinduer var tildekket. Sollyset ble dempet av store persienner i samme bleke sjøgrønne farge som gardinene over døren. Lyset som kom inn i rommet, var deilig mykt, mystisk og dempet. Det falt på samme måte på alle objektene i rommet. Dette bidro til å intensivere den dype stillheten og luften av dyp tilbaketrukkethet som stedet hadde. Og det omringet den ensomme figuren av husets herre med en passende glorie av ro, der han satt tilbakelent i en stor lenestol.

Jeg vurderte ham til å være over femti og under seksti år. Det skjeggløse ansiktet var tynt, slitt og blekt, men ikke rynkete. Nesen var høy og krum. Øynene var av en tåkete gråblå farge, store og fremtredende, og ganske røde langs øyelokkenes kanter. Håret var tynt og i ferd med å bli grått.

«Så glad for å ha deg på Limmeridge, Mr. Hartright,» sa han med en klagende, mørk, raspende stemme, som på en ubehagelig måte kombinerte en skjærende høy tone med en døsig uinteressert uttale.

«Vennligst sitt ned. Og ikke bry deg med å flytte stolen, er du snill. I den elendige tilstanden mine nerver er i, er alle bevegelser meget smertefulle for meg.»
«Har du sett atelieret ditt? Duger det?«

«Jeg har nettopp sett rommet, Mr. Fairlie; og jeg kan forsikre deg …«

Han stoppet meg midt i setningen ved å lukke øynene sine og holde opp en av sine hvite hender bønnfallende. Jeg tok forbauset en pause, og den raspende stemmen belønnet meg med denne forklaringen:

«Ha meg unnskyldt. Men kunne det behage deg snakke med svakere stemme? I den elendige tilstanden mine nerver er i, er alle typer kraftige lyder en ubeskrivelig tortur for meg. Vil du unnskylde en funksjonshemmet? Jeg bare forteller deg hva min beklagelige helsetilstand tvinger meg til å si til alle.»
«Og du liker virkelig rommet?«

«Jeg kunne ikke ønske meg noe penere og noe mer behagelig» svarte jeg med senket stemme.

Allerede nå begynte jeg å få en ide om at Mr. Fairlies selvsentrerthet og Mr. Fairlies elendige nerver var ulike utslag av det samme.

«Har du noe imot å sette dette brettet med mynter tilbake i skapet, og gi meg det som er ved siden av? I den elendige tilstanden mine nerver er i, er anstrengelse av noe slag usigelig ubehagelig for meg. Takk skal du ha.«

«Har du noe imot å ringe i bjellen? I det hjørnet, ja. Takk skal du ha.«

Jeg ringte, og en tjener gjorde sin lydløse entre.

«Louis, ta ned den porteføljen. Porteføljen med den røde ryggen, Louis. Ikke slipp den!«

«Du aner ikke hvilken tortur jeg skulle lide, Mr. Hartright, hvis Louis mistet den porteføljen i gulvet.»
«Vil du være vennlig å se på tegningene sammen med meg.«

«Louis, gå vekk. Så udugelig du er. Ser du ikke at jeg holder tegnebøkene? Tror du jeg ønsker å holde dem? Så hvorfor ikke avlaste meg tegnebøkene uten å bli instruert til det?«

«Ha meg unnskyldt, Mr. Hartright, tjenere er så udugelige, ikke sant?«

«Fortell meg – hva synes du om disse tegningene? De er i en sjokkerende dårlig tilstand. Kan du påta deg å restaurere dem?«

«Tegningene,» svarte jeg, «krever forsiktig stramming og montering. Og etter min mening er de vel verdt …«

«Unnskyld meg,» avbrøt Mr. Fairlie, «har du noe imot at jeg lukker øynene mens du snakker? Selv dette lyset er for mye for dem. Er det i orden?«

«Jeg var i ferd med å si at tegningene er vel verdt all tiden og bryderiet …«

Mr. Fairlie åpnet plutselig øynene igjen, og med et uttrykk av hjelpeløs forferdelse kastet han bikket i retning av vinduet. «Unnskyld meg, Mr. Hartright,» sa han svakt opprørt. «Jeg er sikker på at hører noen forferdelige barn ute i hagen – min private hage?«

«Jeg vet ikke, Mr. Fairlie, jeg hørte ingenting selv.«

«Vennligst hjelp meg ved å løfte opp et hjørne av persiennene. Ikke la solen lyse på meg, Mr. Hartright!»
«Har du fått opp persiennene? Vil du så være så vennlig å se ned i hagen for å være helt sikker?«

Jeg utførte denne nye forespørselen. Hagen var møysommelig inngjerdet, hele veien rundt. Ikke en menneskelig skapning, hverken stor eller liten, dukket opp i noen del av den hellige fredsommeligheten. Jeg rapporterte det gledelige faktumet til Mr. Fairlie.

«Tusen takk! Min fantasi, antar jeg. Det finnes, takk og lov, ingen barn i huset. Men tjenerne, som er personer født uten følelser, pleier å oppmuntre barna fra landsbyen. Slike rampunger, stakkars meg, slike rampunger! Jeg må tilstå det, Mr. Hartright, at jeg ønsker en endring i barns konstruksjon. Naturens eneste tanke synes å være å lage dem som maskiner som produserer uopphørlig støy.«

Han pekte på bildet av Madonna og Jesubarnet mens han kastet et blikk på englene og sa: «Litt av en modell-familie! Slike fine runde ansikter og så fine myke vinger. Og ingenting annet. Ingen skitne små ben å løpe omkring på, og ingen støyende små lunger å skrike med. Hvor umåtelig bedre enn den eksisterende konstruksjonen! Tillat meg å lukke øynene igjen.«

«Har du noe imot å ringe på Louis for å bære porteføljen til ditt eget rom?«

«Jeg bærer den dit selv, Mr. Fairlie, hvis du tillater meg.«

«Vil du virkelig det? Er du sterk nok? Så fint å være så sterk! Er du sikker på at du ikke vil miste den i gulvet?»
«Så glad for å ha deg her på Limmeridge, Mr. Hartright. Jeg er så sterkt lidende at jeg knapt tør håpe på å nyte noe av ditt selskap. Har du noe imot å være ekstra påpasselig med ikke å la dørene smelle, og ikke å miste porteføljen? Takk! Forsiktig med gardinene, er du snill. Den minste støyen fra dem skjærer gjennom meg som en kniv. God morgen!«

Da de sjøgrønne gardinene var trukket for, og da de to polstrede dørene ble stengt bak meg, stoppet jeg og trakk pusten av lettelse. Det var som å komme opp til overflaten etter et dypt dykk.